Etiske dilemmaer finnes over alt i verden, i aviser, bøker, dagliglivet, på skolen, på arbeidet m/m. Det finnes store og små etiske spørsmål/dilemmaer, noen av de mest omtalte er spørsmål om abort, barmhjertighetsdrap, dødsstraff og kunstig opprettholdelse av livet til pasienter som ligger i langvarig koma.
Etikk sier ikke bare noe om hvordan livet er, men også noe om hvordan det bør være. Etikk kan være regler og normer, og den kan hjelpe oss til å se virkeligheten med nye øyne, til å oppdage utfordringer vi ikke har vært klar over og til å se bedre hva et godt liv innebærer.
Barmhjertighetsdrap er som sagt et stort etisk dillemma. Det har mange navn; det profesjonelle er eutanasi, men det har også andre navn som for eksempel Aktiv dødshjelp. Det betyr å gjøre en konkret handling som fører til døden, for eksempel å gi en overdose morfin. Dette er forbudt ifølge den norske loven, men bør det være slik?
Det finnes flere argumenter både for og imot aktiv dødshjelp/barmhjertighetsdrap. Jeg har fått i oppgave av min religionslærer å drøfte et etisk dillemma, og har da valgt dette dilemmaet. Det finnes mange argumenter både for og imot aktiv dødshjelp, og jeg mener at det kommer helt an på situasjonen om dette er en riktig handling eller ikke. Hvis en person har en svært alvorlig og dødelig sykdom, med kjempe store smerter, lammelse, og der "pasienten" på en måte visner bort i en seng men fortsatt er helt klar i hodet, og alt hun/han ønsker er å få lov til å dø. Da mener jeg at hans/hennes valg er det viktigste, at selvbestemmelsesretten står over det "hellige" livet. Dette forutsetter så klart at sykdommen helt garantert er dødelig, at det ikke er den miste sjanse for å overleve.
(Dette tror jeg blir pliktetisk)
I forrige avsnitt tok ikke jeg familien til "pasienten" i betraktning, heller ikke den som faktisk må utføre den handlingen å ta et liv. Det er ikke alltid godt å vite hva pårørende ønsker. Noen ønsker kanskje at han/hun skal leve så lenge det er mulig og få en naturlig avslutning på livet, mens andre vil ønske at "pasienten" får det som han/hun vil. Dette er veldig opp til hver enkelt, men betyr familiens ønsker noen ting når hovedpersonen selv har tatt sitt valg? Det er viktig å tenke på at hovedpersonens valg påvirker andre også.
(Dette tror jeg er konsekvensetisk)
En leges oppgave er å redde liv, dette er den aller viktigste delen av yrket. Når en person bestemmer seg for å bli lege, bestemmer han/hun seg samtidig for å gjøre alt som står i sin makt for å redde andre menneskers liv. Det er selvfølgelig opp til legen om han eller hun er villig til å utføre en slik handling, det strider jo imot alt han/hun står for: å ta et liv i stedet for å redde det! Selv om jeg er for aktiv dødshjelp i visse situasjoner så er jeg redd for at legens avgjørelse vil være sterk påvirket av "pasienten" og hans/hennes familie (spesielt hvis familien er for "pasientens" avgjørelse). Jeg er bekymret for at legen lar sin medfølelse og barmhjertighet bestemme, i stedet for logikk, og i stedet for å følge sin egen moral. Jeg tror at mange leger utfører aktiv dødshjelp selv om det er i mot sine innerste tanker, og at han eller hun kommer til å angre på dette senere.
Hvis en lege bestemmer seg for å utføre handlingen, håper jeg at han/hun har tenkt hardt og lenge igjennom det, og at han eller hun ikke lar seg påvirke av pasientens lidelse.. Legen må være absolutt hundre prosent sikker i sin sak, ellers mener jeg at han/hun ikke burde gjøre det.
(her har jeg tenkt både pliktetikk og konsekvensetikk, jeg tror legen mener han/hun har plikt til å lindre smerte, altså pliktetikk. Konsekvensetikk går ut på resultatet for handlingen, og hvis en lege utfører aktiv dødshjelp blir resultatet godt for "pasienten" men det kan bli vondt for legen, i og med at han eller hun kan få dårlig samvittighet og angre på gjerningen.)
Hvis en person er så bestemt på å dø, hvorfor ikke bare ta selvmord i stedet for å be en lege gjør det for deg? Men fakta er at mange av disse dødssyke menneskene ikke klarer å ta sitt eget liv fordi de er for svake (i fysisk forstand), lam eller lignende. De har heller ikke tilgang til de samme medikamentene som kan påføre død uten smerter, og det er jo nettopp her poenget ligger; å slippe disse smertene. Derfor tror jeg mange velger å spørre en lege, en som kan gjøre det smertefritt og med et garantert resultat.
(Dette argumentet tror jeg blir pliktetikk, fordi "pasienten" ikke klarer å ta selvmord fordi selve handlingen kan være smertefull, derfor vil de ha en lege til å utføre handlingen på en god måte)
Selv om jeg er for aktiv dødshjelp i visse situasjoner, er jeg ikke sikker på om jeg vil at det skal bli lovlig. Grunnen til dette er at en slik lov kan være enkel å utnytte, den kan gjøre at mennesker med store forbigående(!) smerter spør om å få hjelp til å avslutte livet, framfor å kjempe seg igjennom det. Den kan også bli utnyttet av personer med psykiske problemer. Hvis en slik lov skulle kunne fungere må det settes store begrensninger, men hvilke begrensninger skulle det være? fysiske? Betyr det da at psykisk syke mennesker ikke kan få de samme rettighetene som fysisk syke mennesker? Kanskje en tidsbegrensning? Betyr det da at selv om du er dødssyk og vet at du kommer til å dø med store smerter i løpet av nærmeste fremtid, ikke kan dø fordi det ikke har gått lang nok tid? Jeg tror det blir alt for vanskelig å lage vellykkede begrensninger til en slik lov, derfor er jeg imot at det skal bli lovlig.
Det at jeg er imot at det skal bli lovlig, men er for at mennesker i spesielle situasjoner skal få lov til å dø er jo veldig motsiende! Aktiv dødshjelp/barmhjertighetsdrap er et utrolig vanskelig tema!
(Dette tror jeg blir konsekvensetikk, fordi selve handlingen: å tilby/lage en lov om dette, ikke er spørsmålet. Det er det som skjer etterpå som jeg mener blir feil, at loven kan utnyttes.)
Så konklusjonen blir at jeg forstår begge sider av denne saken, og at jeg mener det er hver enkelt situasjon som avgjør om jeg er for eller i mot aktiv dødshjelp. Du kan si at jeg i utgangspunktet er for, hvis det blir gjort på en riktig måte! Jeg mener at mennesker burde få lov til å bestemme over sitt eget liv, men jeg ser problemene med å gjøre dette lovlig.
Jeg kan kanskje konkludere med at det er pasienten som er viktigst i denne saken! Det burde ikke være riktig å holde en person i live, bare fordi han/hun skal være i live, da han eller hun har store smerter, vet at hun/han kommer til og dø og er helt klar i hodet!
Det er umulig å komme med en helt konkret konklusjon rundt dette temaet. Jeg tror det er opp til hver og en hva en mener om dette. Jeg tror også at det er viktig for alle å se alle sider av denne saken før en uttaler seg som om noe! Det finnes ingen fasitsvar rundt dette emnet, det er ingen svar som er feil og ingen som er riktig!
